Helgebilag

Du som leser dette, hva tenker du om:
- punkere
- mennesker uten hår
- mennesker som snakker utydelig
- mørkhudede
- homofile
- mennesker som tenner seksuelt på amputasjoner
- mennesker som ønsker å la seg amputere (uten at noen av deres kroppsdeler er skadet)
- mennesker som beveger seg "rart"
- mennesker som begynner å snakke med deg på bussen, uten at du kjenner dem

Jeg er rett og slett nysgjerrig på hvem som er offer for DINE fordommer. Jeg har bl.a. fordommer mot store, kraftige mennesker med røff klesstil og morskt uttrykk, men prøver å undertrykke disse fordommene så godt jeg kan.
Er vi HELT uten fordommer, kommer vi oss ikke levende gjennom et lyskryss, skriver Per Solvang i boka "Annerledes". Da tolker han fordomsbegrepet vidt, og det passer forsåvidt godt sammen med det vidsynet han ellers presenterer i boka.
Alle har fordommer, men de fordommene som kan krenke andre mennesker, synes jeg vi bør undertrykke og bearbeide, og ikke bruke som grunnlag for meningsytringer og handlinger.
Igjen: Les boka "Annerledes"!

Det er morsomt å klemme på bobleplast, og enda morsommere var det å finne ut at man kunne vri hele plasten, som ei gulvtue, og få MANGE smell etter hverandre.
Men så har jeg lurt på: Er det et tegn på griskhet, at vi ikke lenger kan klemme ut lufta av ei boble om gangen? Er vi blitt vanskeligere å tilfredsstille?
Å "vri opp" bobleplasten kan sidestilles med:
Godteri hele uka
Å putte mange klementinbåter i munnen på én gang
Både melk og honning til brødet (minn meg på at jeg en dag må klare opp i dette Ole Brumm-feilsitatet.)
Dobbel mengde pålegg på brødskiva
Alt dette var nærmest utenkelig da jeg var liten, og jeg skulle gjerne funnet tilbake til det måteholdet mine foreldre og besteforeldre lot meg vokse opp med.

Jeg anbefaler alle å lese boka "Annerledes" av sosiolog Per Solvang.
Jeg trodde at jeg var ganske fordomsfri og hadde et åpent sinn, men denne boka utfordrer også mitt tankesett. Vi har alle godt av slike utfordringer. Jeg kommer sikkert til å skrive mer om denne boka (og mine tanker omkring temaet den tar opp) senere, men altså: Lån eller kjøp den! Bor du i Arendal og leser dette ganske kort tid etter jeg har skrevet det, har du muligheten til å skaffe boka på Norli på torget, for bare 60 kroner!

Totalt nytteløs surfing på nettet kan by på overraskelser. Av og til begynner jeg å søke etter noe, enten i jobbsammenheng eller av privat nysgjerrighet, og blir lokket ut på sideveier som er mer eller mindre godt skiltet av google.com.
I dag ledet dette meg til musikk som jeg ikke har hørt siden 80-tallet og knapt nok da. Jeg husker at refrenget virket merkelig allerede den gangen, og vi snakker altså om vurderinger fra en gutt i femte/ sjette klasse. Samtidig var det noe fengende ved sangen og noe som gjorde at jeg tenkte på den og husket melodi og refreng bare jeg så tittelen nå i dag. Og da jeg attpåtil fant hele sangen i MP3-format, var gjenhøret faktisk ganske hyggelig. Låta finner du her:
http://home.online.no/~myromsli/hanz/lyd/HansLoekken-Augun_dine.mp3
(Og her er teksten: http://home.online.no/~myromsli/hanz/tekstene.htm)
Hør på refrenget; jeg håper ikke det er skrevet til ei bestemt dame. Det dreper vel litt av det romantiske og sjarmerende å fornemme at man konkurrerer med en MOPED om plassen i mannens hjerte.
Men samtidig er det vårsol og vind i håret her, føler jeg - uvisst av hvilken grunn. Og det er rustnere stemme enn hos Åge Aleksandersen og en kombinasjon av saxofon og gitarriff som bare Sambandet kunne matche, selv dengang.
Hans Løkken, som synger, var tidligere en av musikerne i Vømmøl Spellmannslag. Så har du LITT av den kjeden som førte meg til "Augun dine".

"Skriv 'beiken'!"
Hva mener vi om dette, da? Jeg er en smule språkkonservativ, må jeg innrømme, og har ikke akkurat applaudert Språkrådets tidligere henstillinger om å skrive pøbb og røsjtrafikk, for eksempel. Nå prøver de seg igjen, og jeg spør meg hvorfor - og får gode svar.
Siden sist har jeg klamret meg til følgende argument som en meningsfelle uttalte:
Tidligere var ikke folk så (fremmed-)språkkyndige som vi er nå. Det var vanskeligere for dem å vite/lære skrivemåten for nye lånord, og dermed var det mer naturlig å gi ordene en stavemåte tilpasset norsk. I dag "vet vi bedre".
Sylfest Lomheim står for meg som en stødig og klok mann, og hans meninger og argumenter bærer som regel preg av dette; så også i dag. Han sier at hvis alle lånord skulle beholde sin (for oss) fremmedartede skrivemåte, ville skriftspråket vårt blitt et eneste virvar om noen år. Jeg klarer ikke å si imot ham der, og spesielt ikke når han legger til at dette er et "nest beste" alternativ, hvis folk ikke går med på å bruke helnorske erstatningsord.
Så, når krusningene på havet/pyttpytten/vannglasset har lagt seg, kan vi plumpe uti en ny stein av et stikkord og la nye ringer bre seg i blikkstillheten: Språkrasisme? På de fleste områder snakkes det varmt om kulturelt mangfold, globalisering, økt forståelse for hverandres levesett... Blir ikke språkvern en slags rasitisk kamp mot ytre påvirkning? Det viktigste er da vel å gjøre seg forstått, og alle forstår ordet "bacon"? Joda, men forståelsen er dypere for det som er oss nærmest. Bruker vi de sterkest befestede, rotnorske ordene (i dette tilfellet "flesk"), blir forståelsen sterkere, dypere. Det er særlig viktig i ordtak og metaforer, der økt sammenblanding fører til mindre forståelse og kjennskap til grunnbetydningen. Mer om det en annen dag. I mellomtiden venter vi spent på Språkrådets vedtak, som fattes i morgen.

I går var en stor dag for norsk språk og dets brukere; æ, ø, å (og en rekke andre bokstavtegn) ble tatt inn i internettvarmen (om slikt noe finnes). Sørvågøy kan få et nettsted med et opplagt domenenavn. Det samme kan blåbærsyltetøy og Norsk språkråd. Sistnevnte burde være de første til å endre nettadressa si, men de har ennå ikke gjort det. Jeg er litt skuffa over beskjeden "Finner ikke siden" etter å ha tasta www.språkråd.no. Få ut finger'n, Språkrådet!

Selv om jeg har fri på lørdager og liker å ligge utpå når jeg har fri, vil jeg helst være ferdig med å dusje og koke kaffe+smøre brødskiver til 10.15. Da begynner nemlig Radiodokumentaren på P2. Denne uka sendes en veldig god dokumentar i reprise fra november: "Den brune pakken". Omtale finner du her: http://www.nrk.no/programmer/radio/radiodokumentaren/3298108.html
Radiodokumentaren er et sånt radioprogram som gir noe å tenke på - og prate om etterpå, hvis flere har hørt på (sammen). Men det krever aktiv lytting; dette er ikke bakgrunnslyd!

Jeg tror "Kveldsmat" (med Kari Slaattsveen) er det nærmeste man kommer surrealisme på radio. Anbefales for de som evner å kaste og ta imot skrå blikk, og for de åpensinnig humoristiske.

Journalistenes eget diskusjonsformum på nettet har i dag hatt en heftig språkdebatt gående. Folk har prøvd seg før, men fått liten respons. I dag var det virkelig livlig der, nesten som når noen har været presseetiske overtramp i vårt laug.
Gledelig!

Det finnes mobbetrender. Til enhver tid finnes det personer og grupper det virker legitimt å rakke ned på, og man kan gjøre det uten å bli avkrevd argumenter for sin misnøye; man får istedet anerkjennende nikk bare av et stikkord. Stikkordet kan for eksempel være Valgerd.
Jeg vil ikke si i dette forumet hva jeg mener om kulturministeren, og jeg verken bidrar eller oppfordrer til personhets. Den trenden har blitt for sterk.
Men en annen gruppe bidrar jeg gjerne til å tvinge i kne, eller i hvert fall til å gi slipp på det som holder den sammen: Orddelerne! Den hånes for sine gjerninger, som har fått en lang underskriftsliste mot seg, men gruppa er sterk og verver stadig nye medlemmer.
Jeg unnskylder de som har lese- og skrivevansker, og de som ikke har norsk som sitt primærspråk, og jeg kan både respektere og elske andre egenskaper enn orddelingen også blant de som burde vite bedre. Men skiltene, brevene og artiklene om "jule nissen", "opphørs salg" og "høyeste rett", de ler jeg uforskammet og rått av. Jeg har mange med meg, og saken blir stadig omtalt. Hvorfor hjelper det ikke?
Hjelp meg å kjempe for retten til å bo i et land der ananas ikke biter.

Se ellers http://folk.uio.no/tfredvik/amo/

Skriftspråket har flere små tegn som bare ligner på museskitt, eller bittesmå insekter. Ligger de nede på linja, heter de komma, og da er alt greit. (Eller - det er det jo ikke, for kommareglene er mange og blir tolket med skjønn. Jeg begår selv mine forseelser her.)
Verre er det når disse prikkene løftes opp litt, og blir til apostrofer og aksenttegn. Da går flere i surr, og derfor vil jeg i hvert fall dele med dere det lille jeg vet med sikkerhet: Apostrof og aksenttegn er ikke det samme, ei heller på tastaturet. Min bærbare har apostrofen plassert til høyre for æ, på samme tast som stjerne. (Mac'en har sin krøllalfa her - noe jeg i en senere blogg kan finne på å berømme mac'en for.) Aksenttegnene gravis og akutt (som Norsk Språkråd i hvert fall kaller dem på nynorsk) har jeg til venstre for rettetasten, altså to rader over apostrofen. Mange bruker aksenttegnet der de mener å sette apostrof, som de for øvrig også føler en altfor sterk trang til. Det spilleren rolle, det er gjennomskuelig, og det er irriterende. Se bare:
Mads' fødselsdag
Mads´ fødselsdag
I norsk skriftspråk bruker vi apostrof der vi har utelatt en eller flere bokstaver, og bare der. Det heter ikke "far's bil". Og aksenttegnene markerer trykk. De er ikke ment som kule virkemiddel, slik noen tror.
Hvis du kjører E39 østover fra Molde, kommer du til en butikk som selger militæreffekter. Men den reklamerer for "militæréfekter", hva nå det er...

Mens jeg sitter og skriver, kan jeg se på trikken som kjører forbi utenfor vinduet mitt. Jeg liker trikken, og studerer av og til, så godt jeg klarer, hva slags folk som er med. Merkelig nok er det få som stirrer tilbake på meg; det ville jeg gjort.
Her en formiddag var trikken som gikk fra sentrum full av folk! Og i tillegg til menneskene kunne jeg se siluetter av skitupper - mange skitupper. Et uvanlig syn på en hverdag.
Den trivielle sannheten var trolig at en skole eller klasse hadde skidag, men overraskelsen var morsom nok likevel; i hvert fall fikk jeg assosiasjoner til KLM's sketsj om skinasjonen Norge. Du vet, den sketsjen der de viser trappeski, utrykningsski med blålys, trafikklys med grønn og rød skiløper osv.
Kontraster og småting som ikke passer inn i sammenhengen har alltid fascinert og moret folk, tror jeg. Tidlige vitsetegninger viste kvinner i langbukser, og folk lo seg skakke. Jeg liker den overraskelsesfølelsen, å bli utfordret i eget stivnende tankesett, og den ene, hjerteskjærende harmonibrytende strengeklipringen. Noen ekspempler:
Skinnkledde bikere som hører på Vivaldi
Mye surrealistisk kunst, som f.eks. bildet "Brennende sjiraff". (Det viser noen digre dyr i forgrunnen, og en unnselig, liten sjiraff som står og brenner i bakgrunnen, stakkar.)
En lastebil som kjører fullastet med snø, i tett snødrev. (Hvem er det som har bestilt enda mer snø??)
Og så videre.
I går var jeg selv på skitur, i nydelig, men kaldt vær, og med lommeradio. Jeg hørte på Jungeltelegrafen - verdensmusikk, med andre ord. Orientalske toner og kankende kald snø - DET var kontrasten sin, det!

Denne posten blir todelt, og jeg begynner med noen refleksjoner om språk. Til nå har jeg brukt ordet "paranoia" tre ganger i bloggen min, og dermed lagt meg lagelig til for hugg fra en gruppe ikke ulik den som førte sinnsyk-debatten for noen uker siden. Og dem er jeg jo egentlig enig med, langt på vei: Vi skal være forsiktige når vi tar ord og uttrykk ut av den sammenhengen de er konstruert for, og i hvert fall tenke over hva vi faktisk sier. Ta uttrykksmåter som "dritkult" og "dødsbra", der vi kobler det negative (kan vi vel enes om?) med det positive. Foreløpig synes jeg ordene høres dumme ut, men kanskje vil det forandre seg; jeg bruker selv "voldsomt" og til dels "forferdelig" som forsterkende element. Det er jo like negativt, dét.
"Sinnsykt" blir bindeleddet mellom de uttrykksmåtene og måten vi misbruker ordene schizofren og paranoid.
Paranoia er ikke til å leke med - verken tilstanden eller begrepet. Så det skal jeg slutte med.

Og så skal jeg prøve å slutte å skrive så fordømt lektoralt her, for det er heller ikke særlig morsomt - for deg.

Men altså - del 2: Frykten for at "alt jeg sier kan og vil bli brukt imot meg", i forbindelse med mitt journalistiske virke eller i andre sammenhenger der ringer sluttes og jeg møter meg selv i døra. (En trøst når man møter seg selv i døra, må være at dobbeltgjengeren der ute på trappa helt sikkert er like overrasket. Nu vel...) Hvor mye av sine egne meninger skal journalister vise, eller skjule? Hvor objektive er vi egentlig, når vi hevder å bare referere det andre sier og mener? Og hvor riktig er det å melde seg ut av samfunnsdebatten, med den hensikt å innta den perfekte referent- og observatør-posisjonen?
Typisk nok spør jeg bare, uten å ta standpunkt. Profesjonelt? Riktig? Feigt? Parodisk?
Og så: Hva skjer hvis jeg i dette forumet trer ut av observatørrollen? Sannsynligvis ingenting skummelt. Men tankene er der: Enn om noen som vurderer jobbsøknader, eller noen som lar seg hisse opp over artiklene mine, googler meg og (hvis jeg plumper ut med mitt fulle navn her) siden konfronterer meg med min meningsytring datert 29. januar 2004?
Kom gjerne med synspunkter. Jeg nekter å tro at jeg er alene om denne nettskepsisen.
I morgen skal jeg skrive kortere. Og morsommere.

...og skrev mine første webloggnotater. De skulle vise seg å få en meta-innledning - et virkemiddel som forfatteren føler gir ham en trygg distanse til det han egentlig står midt oppi: En selvangivelse, eller et selvangiveri, til de som måtte finne det interessant. Og ved å kommentere dette metaaspektet, tar jeg jo enda et steg ut, og det er grunn til å bli forvirra, eller svimmel, eller sånn som en TV blir når TV-kameraet fanger den opp. (Du vet, først ser du TV inni TV inni TV osv., men så blir alt hvitt.) Metaaspektet er forslitt, men forunderlig. Det har jo sin funksjon fremdeles - i den herlige filmen American Splendor og når mediedebatt (og ikke medier) er temaet i en TV-debatt. Men svimle blir vi, eller oppgitte, som når skolestilene innleder med "her sitter jeg og skal skrive stil". (Glasshus? Stein? Hvem - jeg?)
Men la meg så forklare min meta-innledning: Jeg har nemlig vært i tvil om dette er riktig av meg å begi meg ut på, fordi:
- Jeg skriver til daglig og prøver å tjene penger på det. Derfor tenker jeg at "hvorfor skal jeg skrive noe som mange får lese, uten at jeg tjener noe på det? Hva om mine oppdragsgivere også føler seg berettiget til å få mine ord gratis?"
- Jeg er journalist og er (i min profesjonelle paranoia) redd for å skrive noe som kan brukes mot meg senere, i forbindelse med en artikkel.
Løsningen blir som følger: Jeg bruker ikke mitt fulle navn her, og jeg skriver hovedsaklig om ganske så små og nære ting - slike unnselige ting som jeg neppe vil få i oppdrag å skrive journalistisk om. Så får vi se, da, hvor lenge prinsippene varer. Kanskje rakner de like fort som strikketøyet mitt fra tredje klasse.

I morgen får du lese om mitt bloggnavn, eller mer om min egendefinerte diagnose "profesjonell paranoia", eller om noe heeelt annet. Gjett om jeg er spent!